Jeg heter Stig Wedvik og er 55 år. I tenåra vokste jeg raskt og ble 188 cm høy. Mens mange av klassekameratene mine fikk muskler, ble jeg tynn som en strek med lange armer og bein. Jeg opplevde aldri at en bukse jeg ikke hadde brukt på en stund ble for trang, og jeg trengte aldri å bekymre meg for kalorier, Naiv som jeg var, tenkte jeg at det var sånn jeg var skrudd sammen, og at slank var min kroppsform. Men dette var frem til like etter at jeg hadde rundet 30...

Etter hvert ble det flere og flere bukser som var blitt for trange, men det tok likevel lang tid før jeg var villig til å innse at jeg ikke lenger var han som kunne spise hva han ville uten å legge på seg...

På 90-tallet florerte det av kjappe og effektive slankekurer. Hvis du så i bladhylla, så hadde ukebladene nye slankekurer nesten hver uke. Jeg var en drømmekunde, det var ikke en kur jeg ikke var villig til å prøve. Vanligvis gikk jeg jo ned en del også, men jeg kunne jo ikke fortsette å leve på slankekur, og derved kom kiloene på igjen like fort som jeg hadde mistet dem.

Like før tusenårsskiftet var jeg en tur i New York. En kraftig regnskur gjorde at jeg søkte tilflukt i en bokhandel, og av gammel vane trakk jeg mot avdelingen for bøker med slankeråd. Lowcarb var helt ukjent formeg på den tiden, men jeg kjøpte med en bok, og når jeg kom hjem startet jeg jobben med å regne om oppskriftene til kilo og liter, og ikke minst forsøke å få tak i ingrediensene.

Noe helt utrolig skjedde! Jeg spiste mer enn jeg hadde gjort på flere år, og kiloene gikk sakte men sikkert bort!